Why be sweet, why be careful, why be kind?
A man has only one thing on his mind
Why ask politely, why go lightly, why say please?
They only want to get you on your knees
Tom Waits, foto av Anton Corbijn
Tom Waits er en av mine tre store (de andre to får egen omtale på et senere tidspunkt). De siste ti årene, siden utgivelsen av de to albumene Alice og Blood Money har jeg hatt et stadig dypere forhold med musikken og tekstene.
What made my dreams so hollow
I was standing at the depot
With a steeple full of swallows
That could never ring the bell
Oh I've come ten thousand miles away
And I ain't got one thing to show
Must've been a train
Took me away from here
But a train can't bring me home
Denne 63 år gamle poeten presenterer lytterne for det skremmende, det hjerteskjærende såre, det brutale - og jeg kan i grunnen ikke annet enn å omfavne det som mine nye beste venner, for hver ny sang jeg blir kjent med. Everything Goes To Hell er for meg en sang man burde danse en rå og hemningsløs tango-aktig dans til, eventuelt burde noen lage en video som jeg kan se om igjen og om igjen, med et par som danser som om det gjaldt liv eller død, til denne sangen.
En periode våknet jeg hver dag til I Never Talk To Strangers. Å våkne til en harmonisk spilleliste med favorittsanger er noe av det beste jeg vet. Jeg elsker å danse til Telephone Call From Istanbul, jeg tar helt av for meg selv i stua med den sangen på. Tom Waits tar det lyse med det mørke, og ikke minst, det mørke med det lyse, og det er bare slik man kan stå med et bein i helvete og det andre i himmelen.