Sosiale medier og ytringsfrihet

Er Facebooks sensurapparat politisk motivert?

De siste ukene har det forundret meg hvordan facebooks sensurapparat fungerer. I dag rammet sensurapparatet meg selv. I går delte jeg to poster på en side jeg administrerer og modererer på facebook. Den ene posten viste traileren til en dokumentar om  prostitusjon og trafficking av fattige kvinner i østeuropa. 

Den andre posten var en link til bloggposten 33 anledninger, som viser eksempler på hvorfor feminisme trengs. Jeg viser til anledning 3 og anledning 15. 

I dag når jeg logget meg på facebook,  fikk jeg denne beskjeden. Jeg fikk hakeslepp, men tenkte raskt at det nok var en robot som hadde gjenkjent noen av ordene og ikke satt det i kontekst, siden videoen heter The price of sex. Men det plaget meg at facebook ikke ser litt nærmere på hva de velger å sensurere.

Men når jeg også så at 33 anledninger var slettet, ble jeg ganske sjokkert. Det var ingen ordkombinasjoner her som en robot kunne plukket opp og misforstått, jeg hadde bare skrevet tittelen på bloggposten inn og delt. Her må de altså ha gått inn på bloggposten og vurdert at dette ikke er noe facebook vil at skal deles.
Det var ikke bare min deling som hadde forsvunnet, noen i facebooksystemet har plukket ned hver eneste deling av denne bloggposten på facebook. 

Det har selvfølgelig kommet motreaksjoner på dette, et facebookarrangement opprettet i går kveld har i skrivende stund 9500 deltakere, et arrangement jeg straks meldte meg på. Vi skal bl.a. poste ulike bilder fra 33 anledninger mellom 20.00 og 22.00 i kveld.

Sensurert fra facebook

Det er altså ugler i mosen når det gjelder facebooks sensurapparat. Den feministiske aksjonsgruppen Femen må drive aktiv selvsensur av brystvorter på bilder fra deres aksjoner, for helt vanlige bryster tåles ikke på facebook. Ammesider på facebook blir sensurert av samme grunn. Bilder av arr etter brystkreftoperasjoner fjernes. For noen uker siden var dette bildet fra en mødrehelseside på facebook forbudt, og fjernet. Mødrehelsesiden skrev et åpent brev til facebook, der de undret seg over at dette opplysningsbildet ble fjernet, mens eksplisitt sexistiske bilder fikk ligge i fred. Normal og usexy nakenhet skal man ikke få se på facebook. Bare dette er problematisk i seg selv, med tanke på det ensidige kroppsfokuset som møter oss i reklame og populærkultur. Litt normal, aseksuell nakenhet med vanlige, usmekre kropper kunne vært helt på sin plass. 

Men når man ser på hvilke sider facebook ikke har noen problemer med, kan man virkelig begynne å stusse på om det er ligger politiske motiver bak deres valg. Pornosider, tenåringer som driver selveksponering og andre sexistiske sider florerer fritt. 

Søker man etter escortetjenester, finner man også mange sider hvor man kan leie seg kvinner til ymse bruk. Facebook har altså mindre imot å være hallikside enn å la folk dele grunner for å være feminister. I tillegg finnes facebooksider som Eposinq hoes og andre kvinnehatende sider som tilsynelatende får være i fred, til tross for jevnlige rapporteringskampanjer.

Så da er spørsmålet (uten å ønske å bevege meg inn på noen konspirasjonsteori) hvorvidt det skjeve utslaget av facebooks sensurapparat er politisk motivert. Jeg tror nok at i den grad det er det, er det ikke bevisst fra facebooks side. Mye skjer gjerne helt automatisk. Facebook reagerer nok bare på poster som noen har rapportert som upassende. Og så sitter de som er ansatt til å vurdere dette og jobber etter stoppeklokka, det skal jo ikke koste for mye penger. På løpende bånd bestemmes det hvilke saker som skal fjernes eller ikke, og man har ikke anledning til å sette seg inn i alle saker. De må med andre ord ta det på ryggmargsrefleksen. 

Men hva sier ryggmargsrefleksen hos de som skal vurdere dette? Er ryggmargsrefleksen noe helt objektivt og allvitende? Selvfølgelig ikke, selv om de som vurderer det sikkert ofte handler i god tro. Det er foruroligende ofte slik at de som mener de ikke handler politisk fordi de ikke har en spesielt politisk bevissthet, nettopp ikke er i stand til å se hvordan handlingene deres drives av dypereliggende ideologi, for eksempel av patriarkalske grunntanker. Så selv om de ikke mener å være politisk motivert, er sensurvalgene deres politiske, likevel. Og per i dag virker dette til fordel for  sexistiske facebooksider, og på bekostning av opplysning om kroppens funksjoner og på bekostning av ytringsfriheten til feminister. 

Med tanke på hvor stor del av den politiske deltakelsen blant vanlige folk som skjer på facebook, er det et demokratisk problem at facebook skal kunne moderere dette etter eget forgodtfinnende, uten å lytte til kritikk eller å åpne for diskusjon. Men demokrati er som kjent dyre saker. 

Paradise Hotel

Torsdag 7. mars fikk jeg en mail fra Side 2, som lurte på om vi i Ottar mente noe om Paradise Hotel. Siden jeg anså dette for å være en viktig sak som krevde noe umiddelbar respons, skrev jeg i dag et svar med noen refleksjoner omkring reality-programmet. Slik ble saken: 

Trykk på bildet for link

As long as he needs me

Musikalen Oliver! går for tiden på Oslo Nye Theater. Filmen fra 1968 har vært en av mine store favorittfilmer gjennom hele livet, siden jeg var syv eller åtte. I går så jeg filmen på nytt, og jeg synes den bare blir bedre og bedre for hver gang jeg ser den (som er imponerende, i og med at jeg har sett denne filmen godt over 20 ganger). 

Jeg legger selvfølgelig merke til helt andre ting, doble meninger og humor jeg ikke forsto når jeg var ti, samtidig som de samme tingene som gjorde meg helt awestruck den gang fortsetter å imponere meg. De fantastiske kulissene som levendegjør Dickens London, den entusiastiske gjennomføringen av utrolig intrikat koreografi, både av voksne og barn, og de på samme tid karikerte og fullblods menneskene som vi blir kjent med når  vi ser filmen, gjør at jeg tenker at fem Oscar var alt for lite, Oliver! burde hatt minst tretten. 

I en scene som tiårige Katarina avskrev som et av filmens dødpunkter, nemlig Nancys sang "As long as he needs me", innså jeg i går at er en av filmens absolutte høydepunkt. Klippet under viser hele scenen og sangen (jeg anbefaler å se filmen i sin helhet, men gjerne med litt bedre kvalitet)

Denne scenen er en ren studie i psykologien som ofte ligger til grunn for at mange kvinner ikke bryter ut av et voldelig forhold. 

Kvinnedag!

Nå er feiringen over, og for en fest av en kvinnedag det har vært! Jeg kan ikke huske å ha hatt det så gøy på mange år. 

Vi begynte allerede 7. mars, men et åpent debattmøte om veien videre for sexkjøpsloven. I panelet satt Merethe Hillestad fra SP, Ane Stø fra Ottar, Mari Lund Arnem fra SV, og den strålende Marit Nybakk fra AP. Jeg var ordstyrer for debatten, og her forklarer jeg hvordan man tegner seg til debatt.

Marit Nybakk minner om hvordan vi hadde det før sexkjøpsloven ble innført.

Selveste kvinnedagen begynte med en i overkant lang dag med praksisfremføringer på Høyskolen. Etterpå gikk turen videre til Youngstorget. Her begynner det å fylle seg opp, jeg tipper det var rundt 2000 folk før toget gikk. Det var et veldig langt tog i år!

Jeg synes det er utrolig gøy å rope slagord og synge mens man går i tog. Det føles nesten som en slags performance. En plutselig frigjørende handling!

Skråbåndene er inspirert av suffragettene. Vi skal lage enda flere innen 1. mai, og målet er selvfølgelig stemmerettsjubileet i juni. Da skal det være historisk prosesjon hvor man skal gå med tidsriktige 1913-kostymer gjennom Oslos gater. Det blir stas!

Keep the old flame alight

Her er en utrolig vakker og nesten litt surrealistisk video. Ha en fin søndag!

Happy new year!

Det har vært veldig rolig her på bloggen i noen måneder, jeg hadde en kritisk periode med vannskade i min elskede Mac. Strategien ble å la den ligge avslått i noen uker, og det funket veldig bra. Nå er Macen helt friskmeldt, og jeg kan plukke opp bloggrutinene igjen. Siden begynnelsen av november har det jo vært både jul og nyttår, og en hel førjulstid. Her kommer en oppdatering av ting som har skjedd de siste to månedene.  

Jeg jobbet mye med markeringen 25. november, internasjonal dag mot vold mot kvinner. Vi arrangerte tog og ligg ned-aksjon foran Stortinget - i minusgrader. 

På høyskolen hadde vi en silketrykk-periode før jul. Veldig stas, og veldig intenst! Det er så mange alternativer man kan prøve ut at det plutselig blir veldig mye å gjøre. Jeg jobbet med ansiktsuttrykkene i gamle skrivemaskiner.

I begynnelsen av desember var jeg på Susanne Sundfør i Operaen. Det var noe av det heftigste jeg var med på i 2012. Susanne Sundfør er i en egen liga, jeg kommer ikke på noen andre norske artister som kommer i nærheten av henne. Og så hadde hun en veldig kul kappe.

Jeg var på Jæren Folkehøgskule og holdt foredrag for ca hundre ungdommer om porno. Det vil jeg gjerne gjøre mye mer av i 2013!

Rett før juleferien var det høy barteføring! Hvem hunne vite at en pakke barter kunne skape så stor glede på fest?

Så ble det jul, og jeg tilbragte store deler av jula med ferieforkjølelse. Men det var godt med ferie, og godt å være hjemme i Nordnorge.

Forkjølelsen var ikke så ille at jeg ikke fikk med meg en revy eller to, her fra romjulsrevyen i Junkerdal, en fast tradisjon som jeg har fått med meg hver femte juledag i snart ti år.

Jeg fikk også med meg nyttårsrevyen på Styrkesnes, en litt nyere tradisjon, men helt obligatorisk. Det var på nyttårsfesten her jeg og Ørjan ble kjærester for tre år siden, og det er så fint å ha en skikkelig fest for å feire at vi har vært sammen et nytt år.

Godt nytt år!

Can we dance upon the tables again

Høsten er på sitt travleste for tiden. Det er en fin følelse, i grunnen, selv om bloggen ikke får så hyppige oppdateringer. Men her er en sang jeg oppdaget i dag. Det vakreste jeg har hørt på lenge.

Daily Shake

1. Suffragetteaksjon i London

Feminista UK, som var frivillige under åpningsseremonien av OL i London i sommer, tok i går på nytt på seg kostymene, og marsjerte mot parliamentet, hvor temaer som abort, objektifisering av kvinner, vold mot kvinner og barneomsorg ble diskutert. Med slagordet "Handling, ikke bare ord!" håper jeg de ble godt lagt merke til, også inne på parliamentet. Under stemmerettsjubileet i Oslo i sommer kommer det til å være en liknende markering, hvor man kan kle seg opp i tidsriktige kostymer og marsjere gjennom Oslos gater slik stemmerettforkjemperne gjorde for hundre år siden. Jeg skal selvfølgelig stille opp, med kjole og ikke minst HATT, og plakat med tema som passer bedre i 2013 enn 1913.

2. Where the hell is Matt?

Matt reiser rundt i verden og danser. Han er ikke spesielt flink. Han begynte alene (evt. sammen med personen som holdt kameraet). Etterhvert ble flere og flere med på dansen. Hvis han kommer til Oslo en gang tror jeg faktisk jeg blir med og danser litt. 

3. Anatomiens glassblåsere

Gary Farlow har et team som er eksperter på glassblåsing. Sammen har de klart å reprodusere menneskekroppens sirkulasjonssystem i glass. Vakkert og imponerende. For flere bilder, se her.  

Madama Butterfly

Mandag var jeg og en veninne på Den Norske Opera og Ballett og så Madama Butterfly.

Publikum strømmer sakte på

Og plutselig er det fullt.

Dette var mitt fjerde operabesøk, og jeg liker dem forsåvidt bedre og bedre. En av tingene som fascinerer meg er at mye av det som skjer er veldig nonsensikal. Hvorfor er Madame Butterfly så himla emosjonell, hvorfor nekter hun å innse at hun er forlatt? Er det på grunn av kvinneidealet på tiden operaen er skrevet? Og om så er, hvorfor kan ikke Den Norske Opera og Balett bestemme at hun skal være litt mer kick-ass? Ingen av karakterene var spesielt sympatiske, kanskje med unntak av Suzuki. Noen endringer må man kunne tillate seg (man gjør jo nytolkninger andre steder stadig vekk), og det kunne ende dramatisk ille til slutt, men jeg hadde sannsynligvis fått endel mer sympati for Madama Butterfly om hun hadde vært mer reflektert underveis. Jeg mener, å begå Harakiri er ikke for puddinger, og denne ultimate handlingen setter resten av væremåten hennes i et snodig og ikke helt troverdig perspektiv.

Jeg synes det er kjekt likevel, og tenker at jeg burde gå på opera mye oftere. Men det jeg etter hver opera sitter igjen med, er følelsen av at jeg har sett noe litt for lett. Hvilken opera er det jeg skal gå på for å få hele pakka, både musikkopplevelsen, troverdige og flersidige karakterer og en opprivende og dypsindig handling? Jeg er en operanovise, og tar imot tips med takk.

Daily Shake

Nå kommer den nye kategorien, Daily Shake, her på Shake. Dette kommer neppe til å bli en daglig oppdatering navnet til tross, men ideen er å lage regelmessige oppsamlinger med nyheter og inspirasjon jeg kommer over på nettet og har lyst å dele med de som eventuelt leser denne bloggen. Jeg deler ofte slike linker på twitter, og det er jo greit å også bruke bloggen også til en slik rapport. 

1. Through The Janitors Closet.

Favorittingen jeg kom over den siste uka var kunstinstallasjonen Through the Janitors Closet , på Chalsea Arts Tower i New York. Gjennom en åpen dør inn til det som ser ut som et vaktmesterkott åpner det seg en egen verden som går innover og innover. Tilsammen ti rom, blant annet bibliotek, dagligvarebutikker, kjellerrom og tannlegekontor, alt en del av utstillingen, utarbeidet ned til minste detalj. En hemmelighet for alle som ikke tør gå utenfor velkjente gallerirammer, en stor belønning for de nyskjerrige og utforskende eventyrere. 

2. The Calming Jar

Har barnet ditt vanskelig for å roe seg ned etter hysterianfall? Prøv en krukke fyllt med glitter. Det vil nok ikke fungere med alle barn og i alle sammenhenger, men ideen er at når barnet blir hysterisk og ikke klarer å roe seg ned, kan man finne fram glitterkrukken. Du kan sette deg ned sammen med eller i nærheten av barnet alt etter hva barnet selv ønsker. Barnet får riste godt på krukken og så følge med på at glitteret legger seg rolig ned på bunnen. Er ikke barnet rolig etter første risting, kan man gjøre det en gang til. Jeg fant denne på robynoakenfold.com, og er spent på om det funker på flere barn.

3. Feminismen, død eller levande?

En spennende liten debatt i gårsdagens The Guardian som konkluderer med at feminismen i høyeste grad er alive and kicking. Fine poenger om hvorfor det er nødvendig med feminisme, om du fremdeles skulle være i tvil. "The only people who are going to be in charge of our destiny is us."

4. Stråmannfeministen

Og til slutt en litt informativ video om stråmannfeminisme i popkultur og media. 

Kulturuka, del 1

Denne uka skal jeg være med på mye og mangt, blant annet Madame Butterfly, paneldebatt mellom meg, Nina Karin Monsen og Hege Storhaug på UIO og live performance på Black Box Theatre. Jeg startet allerede på fredag med denne innholdsrike uka. På Høgskolen har vi jobbet med studentbedrift de siste fem ukene, og fredag skulle vi "pitche" forretningsideen vår. Min studentbedrift, TDF SB, har jobbet med "Kunnskapspinnen". Det er en minnepinne som skal gjøre det lettere å gjennomføre mengdetrening for programmene man bruker i IKT i kunst og håndverksfaget, for eksempel Gimp eller SketchUp.

Prototypen på Kunnskapspinnen.

Det ble presentert mange fine forretningsideer, og lærerne så ganske stolte ut. 6. november skal vi delta på fylkesmesterskapet i studentbedrifter, og fremføringen på fredag var mest en generalprøve før fylkesmesterskapet.

Jeg prøver litt av utstyret til "Villsom", en av de andre studentbedriftene.

Fredag kveld rotet vi oss blant annet innom Hausmania, hvor jeg tok noen obligatoriske Instagrambilder av veggene inne på toalettet (som neppe har sett toalettpapir på flere år). Hausmania er veldig eksotisk, har jeg tenkt alle tre gangene jeg har vært innom der. Det er iherdig arbeid som ligger bak veggdekorasjonene, i alle fall.

Taket

Veggene.

Lørdag kveld var vi med på nyttårsselskap. Hjemme hos noen vi ikke ante hvem var, ute på Nordstrand, ble vi vitne til "Godt Nyttår!", en forestilling hvor man problematiserer Statoils kulturssponsing, hvor "Statoil er i stua, uten at vi snakker om det. Forestillingen blir en styrt improvisasjon. Vi tar ikke opp verken miljøproblematikk eller sponsing med mindre gjestene vil det selv" som de selv sier i Dagsavisen. Det var den første av fem forestillinger, som skal fremføres i fem forskjellige private hjem, med en blanding av teater og politikk. Sjekk ut hjemmesiden deres her. 

Det er helt klart et stort og uutnyttet potensiale i å invitere et publikum inn i private hjem, på kunstneriske og politiske forestillinger av forskjellige slag. Bare det å reise ut til Nordstrand, gå i flokk i ti minutter til et hus hvor det skal skje noe spennende, satte meg i en veldig åpen og forventningsfull stemning. Selve forestillingen kunne godt ha vært mer intens og utfordrende, for eksempel med mer direkte kontakt mellom publikum og diskusjon/forestilling, og det kunne til og med mer langvarig. Kanskje var det litt av intensjonen til Synne Øverland Knudsen, Amalie Kasin Lerstang og Sverre Olav Trovik være enda mer vågale, men de turte ikke helt å gjennomføre ideene som de satt inne med. 

Stjerneskudd er totalt undervurdert.

Mannegruppedansen

I dag kom jeg over et pussig fenomen, nemlig mannsgrupper som kaller seg opp etter Kvinnegruppa Ottar. Det florerer av dem på nett, og etter et raskt googlesøk får jeg opp:

Mannegruppen Otto

Mannegruppen Ulla

Mannegruppa Jottar

Mannegruppa Ruth

Mannegruppa Bjørg

Mannegruppen Gunnar

Mannegruppa Kari / Mannegruppa Olga

Mannegruppa etellerannet

Mannegruppa Inger

Mannegruppa Margun

Herregruppa Arne

Mannegruppa Vigdis

Mannegruppen Magnhilde

Mannegruppen Marilyn

Mannegruppen Otard

Mannegruppa Frøydis

Mannegruppen Hjørdis

Mannegruppa Bodil

Og listen fortsetter. Det er meget mulig at det finnes like mange slike mannegrupper som det finnes navn å ta av. Det som er fascinerende med dette fenomenet er jo antallet menn som åpenbart har irritert seg over Kvinnegruppa Ottar, og i sin uutgrunnelige klokskap har overraskende mange kommet frem til den samme strategien: "Jeg oppretter en mannsgruppe - og så skal den ha et kvinnenavn! HAHAHA!".

Mange av de som oppretter slike grupper er uttalte antifeminister som er ute etter å rope så høyt som mulig om hvor teite kvinner er, som for eksempel Mannegruppen Gottar, en nyoppstartet facebookside som legger ut bilder om hvor "LOLZ" det er med kvinners rettigheter, og repeterer at kvinner hører hjemme på kjøkkenet. Andre som oppretter slike grupper er åpenbart i stuss over navnet Kvinnegruppa Ottar, og i stedet for å bruke datamaskinen de har mellom hendene til å google etter en mulig årsak, danner de mannegruppen Heidi, for eksempel. 

Men hvorfor heter vi Kvinnegruppa Ottar?

På grunn av denne dama. 

"Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet" 

Elise Ottesen Jensen var en råtøff dame som hadde mange prosjekter. Hun hadde kallenavnet Ottar, blant annet fordi hun en periode var sportsjournalist. På den tiden hadde ikke kvinner lov til slikt, derfor tok hun pseudonymet Ottar, som ble hengende igjen. Hun dannet svenske RFSU, reiste rundt i Sverige og holdt foredrag om familieplanlegging og prevensjon. Hun skrev om barns rettigheter, arbeiderkvinnenes situasjon, avkriminalisering av abort, rehabilitering av seksualforbrytere og andre tabuer. Hun sto det etablerte midt imot, og blant annet derfor er hun en person vi i Kvinnegruppa Ottar ser opp til.

Det himmelhøye antallet mannegrupper på internett vet det ikke selv, men de gjør på sitt vis også en innsats for at Elise Ottesen Jensen ikke skal bli glemt, selv om de kanskje aldri har hørt om henne selv. Hver gang det dukker opp en liten mannegruppe som proklamerer at "Nå har Kvinnegruppa Ottar gått for langt!" kommer jeg til å gni meg i hendene og tenke at noe har vi i alle fall gjort rett. Det har sannsynligvis trykket et sted det gjorde vondt hos en sjåvinistisk type som ser ned på kvinner. Når det ikke er noen som reagerer, er det sannsynligvis fordi det vi sier er selvfølgeligheter som alle er enige i (kommer nok ikke til å skje på enda en del år), eller fordi vi er for forsiktige.

Ellers synes jeg mannegruppefenomenet ble oppsummert ganske godt på diskusjon.no:

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv

Ulli Lust er en østerrisk illustratør og tegneserieskaper. I dag er siste dagen i resten av ditt liv er hennes selvbiografiske beretning om når hun var en 17 år gammel pønkejente i Wien.

Den 17 år gamle Ulli har Cyndi Lauper som forbilde. Hun bor i pønkekollektiv og tatoverer seg med nåler surret inn i tråd, som hun dypper i blekk fra en fyllepenn. Hun blir kjent med Edi, og bestemmer seg for å stikke til Italia for vinteren sammen med henne. De haiker og går over fjell for å unngå grensekontroll og haiker enda mer, og sover på bakken. De gjør akkurat det jeg selv drømte aller mest om å gjøre når jeg var 17 - å bryte med alle autoritære voksenpersoner og regler, leve fra hand til munn ute i verden og føle seg helt fullstendig fri. 

I dag er den siste dagen i resten av ditt liv er på 450 sider, og den er utrolig godt fortalt. Jeg identifiserte meg som sagt veldig med Ulli Lust anno 1984, og jeg var helt tilstede i historien når jeg leste den. Jeg klarte ikke å legge den fra meg når jeg først hadde begynt, og leste den ut på en natt. Spesielt møtet med Italienske menn og deres forventninger angående sex er godt beskrevet. Jo lenger sør hun kommer, jo større problemer har menn med å respektere grensene hennes, og godta at et nei er et nei. Menn trygler henne og truer henne. Som oftest klarer hun å unnslippe, men ikke alltid. 

Tegneserien er et feministisk statement. Blant annet om at uansett hva en jente har på seg eller har gått med på tidligere: nei betyr nei. En voldtekt er alt som skjer etter "nei". Jeg skulle gjerne ønske at jeg kunne fått lest I dag er den siste dagen i resten av ditt liv når jeg selv var 17. Ikke bare er det en tegneserie som handler om å sette sine egne grenser, den er også fordomsfri, befriende og forløsende. Javisst er det mange farer ute i verden, spesielt for en jente uten venner eller penger langt hjemmefra. Men det er mye fint der ute også. Og som regel lander man på bena. (Bare hold deg unna mafia, dop og menn). (og Edi).

Gold Dust

Tori Amos har spilt inn en rekke av sangene sine på nytt, sammen med The Metropole Orchestra. Etter Midwinter Graces og Night of Huntes er det kanskje ikke overraskende, men ooo! Det er kjekt! Og jeg kan gjenoppdage gamle og nye sanger fra min store superheltinne. 

Jeg sitter og hører på plata nå, og kjenner med jevne mellomrom nakkehårene reise seg i fryd og begeistring. Orkesteret gjør at lydbildet blir mer mettet, det er flere nyanser av lyd samtidig, og når det tar av, tar det av noe helt heftig. Det er jo det som er kjekt med orkester. Så da er det bare å håpe at Tori Amos kan få sitt helt eget gigantiske orkester på fulltid som hun kan leke seg som hun vil med. That would be nice. 

Høst

En fantastisk høstdag i Oslo i dag. Jeg og min kjære gikk ned til Botanisk hage i sola, og etterpå satt vi på cafe og leste aviser i timesvis. Perfekt lørdag.

Bildebonanza 4

Dete er den siste filmen vi fremkalte i går, med bilder fra Paristuren og våren i Oslo.

1. mai i Oslo

Meg

Tei hagen

Bildebonanza 3

Dette er en film fra sommeren 2010, når vi var på ferie i nordland og i Berlin.

Meg som fotograferer noe i Berlin.

Styrkesnes i Nordland, Sørfolds solside.

Høst i Oslo, 2010. Og hodetopp på meg.

Bildebonanza 2

Her er noen bilder fra nordnorge sommeren 2009. Vi har med andre ord hatt litt opprydning i filmrullhyllen i kjøleskapet.

Gamle jernbaneskinner som er revet opp og lagt i en haug.

Bildebonanza!

I dag har jeg og min kjære hentet fire filmer hos Akersgata foto, så nå blir det bildebonanza! Først sort/hvit-bilder fra i sommer, og disse bildene er det hovedsakelig min kjøre som har tatt. Dere kan besøke hans flickr-konto her.

Word

Jeg leter etter hvem som har laget denne, men har ennå ikke funnet kilden. Er det noen her som vet?